Alle slektsforskeres høyborg, selveste Salt Lake City, med en hel dag satt av bare til å bruke alt som finnes av ressurser i LDS Family History Library. Lekkert og nytt, med mange hjelpsomme frivillige som mer enn gjerne hjalp oss med å bruke kildene. Bare så sørgelig at dagen går så fort. (foto hentet fra senterets egne nettsider)

Arches nasjonalpark er verdt turen til Midt-Vesten alene. Landskapet er til å ta pusten fra en, og stien rundt de mest spektakulære buene får fram nye former og fasonger hele tiden, etter som synsvinkelen endret seg. Tørt og karrig landskap, men med et dyreliv vi skimtet i form av både ravn og ørn – og sikkert en del småkryp på bakken…. Heldigvis er ikke varmen så ille i oktober. Om sommeren kan det bli opptil 43 grader der, litt i overkant for en nordmann. Etter dette høydepunktet gikk turen oppover igjen i Utah, mot Salt Lake City. Et landskap i evig endring, og til slutt var vi framme ved hovedmålet for reisen – alle slektsforskeres Mekka.

Her er hele gjengen samlet – myser litt mot sola, som skinte fra en klar, klar himmel helt til vi møtte snødryss nærmere Salt Lake City.

I Wyomings hovedstad Cheyenne står denne kvinnen, som et symbol på de kvinnelige settlerne. «A new beginning», laget av kunstneren Veryl Goodnight. En gave til innbyggerne i Cheyenne, Wyoming, som en anerkjennelse av den rollen de kvinnelige settlerne spilte, og av det faktum at Wyoming var den første amerikanske staten som innførte stemmerett for kvinner, i 1869!

Rett bak henne ser vi en av de mange dekorerte cowboystøvlene som står rundt i byen – temaet er «These boots are made for talking» – de har alle et budskap.

Så gikk turen videre til Denver, hovedstaden i Colorado. En by i vekst, ikke minst kunne vi se det på alle de hjemløse rundt i parker og sidegater. Høydepunktet på turen lå fremdeles foran oss, i ordets rette forstand – veien over et av fjellpassene gjennom Rocky Mountains. Det er tungt å puste i oppoverbakker i 3.400 meters høyde. Selv der Buffalo Bills grav ligger, på Lookout Mountain rett vest for Denver, var 2.232 meters høyde merbart. Gravstedet hadde han valgt selv, her er det utsikt både til The Great Plains og til Rocky Mountains.

Veien videre gjennom fjellpasset var en opplevelse. Nordmenn lar seg ikke imponere av fjell sånn uten videre, men disse fjellformasjonene var fantastiske. Vi kjørte etterhvert langs Coloradoelva, tok et stopp i Vail, et av USAs mest kjente vintersportssteder, og endte til slutt opp i Fruita, en liten by i nærheten av grensen til Utah. Denne dagen hadde vi kjørt fra 1609 moh i Denver , over Rocky Mountains ca 3.400 moh, og ned til Fruita på 1376 moh. Ikke rart bihulene protesterte litt.

I USA er flertallet nå uenig med Trump i det meste. 64% mener utviklingen går i feil spor. Bare 20 % mener USA bør gå til militæraksjon for å stoppe Nord-Koreas trusler om bruk av stomvåpen, mens  61 % mener det er bedre å ty til diplomatiske metoder.

Dagen startet med et besøk på The Chapel in The Hills – en tro kopi av Borgund stavkirke. Et vakkert bygg, som ligger fredfullt oppe i fjellsiden til the Black Hills. Godkjent av Riksantikvaren, til og med! Her er det hyppige vielser, og ellers fungerer kirken som en brukskirke for den evangelisk-lutherske kirke på stedet. Se de vakre detaljene på kirken.

Så gikk veien opp til en av USAs største turistattraksjoner, Mount Rushmore. Imponerende i seg selv, og igjen et bevis på at amerikanerne er gale. Mest oppsiktsvekkende er det vel at dette monumentet er hugget inn i Black Hills, indianernes hellige fjell, uten å ta særlig hensyn til det. Som et slags motstykke til dette er man i ferd med å hugge ut selveste Crazy Horse til hest, et annet sted i området. Og helt til slutt, før vi la enda noen præriemil bak oss, fikk vi se bison. Den så ganske fredelig ut, men man skal ikke være for naiv.

 

Augustana College i Sør-Dakota har et eget Center for Western Studies. Der fikk vi se en flott uttilling, og fikk også tatt en titt på Ole Rølvaags skrivestue, som er flyttet dit. Ole Rølvaag skrev sine bøker om utvandringen fra Norge til USA etter å ha flyttet dit selv, og eter hvert ble professor ved St. Olaf College.

Amerikanerne er gale. I den lille byen Mitchell bygget de et eget Corn Palace i 1892, et bygg dekorert med maiskolber i ulike farger. Hvorfor? Jo, for å trekke folk til å komme dit, ved å vise hvor fruktbart landet var. Her er et av den nye dekoren som var i ferd med å bli satt opp – det er ny dekor hvert år, etter maisinnhøstingen.

Vi fortsatte videre, på tvers over prærien i South Dakota – mange mange mil med samme landskap helel veien, ganske fasinerende.

Så endte dagen i Rapid City, som ligger rett ved indianernes hellige fjell, Black Hills. Dette fjellområdet er 2 milliarder år gammelt, og skiller seg ut fra det geologiske landskapet ellers i denne staten. På hotellet fikk vi en presentasjon av Lakota Sioux-indianernes historie, og en danseoppvisning av Andrew Yellow Feather. Her er vi 🙂

Spring Grove ligger i det sørøstre hjørnet av Minnesota, og her finner vi den eldste norske bosettingen i denne staten. Den lille, litt søvnige byen er sjarmerende, med rosemaling og «Velkommen» på butikkdørene. De har til og med sitt eget 17. mai-hus. Giants of the Earth Heritage Center er ganske nytt, og er vakkert dekorert. I annen etasje er det interessante utstillinger om de første norske som kom til stedet.

Og for første gang i mitt liv smakte jeg amerikansk Root Beer, søtt og godt. Det var også første gang i mitt liv jeg snakket med en som har deltatt i Koreakrigen. Han var 88 år gammel, og «100 % norsk», som han sa. Det er i møtet med de som kan fortelle sin egen historie at fortida blir levende.

 

 

 

 

 

 

Ved kirken i Spring Grove sto gravstenene fra den gamle kirkegården, med stort sett norske navn. Alle navnene på de som ligger gravlagt i Spring Grove kan du finne i en ganske spesiell bok. Den er av netall, og kan blas i. Og så ble det mange timer med buss over prærien i Minnesota før vi landet i Sioux Falls. Prærien er flatere enn Danmark.

Fra Duluth gikk veien sørover igjen, til vi kom til Vesterheim Norwegian-American Museum i Decorah, Iowa. Dette er den største samlingen av norsk-amerikansk kulturarv i USA. Utendørsmuseet huset både nybyggerhus fra den første pionertiden, og hus mottatt i gave fra Norge, og satt opp i Vesterheim. Fantastisk flotte utstillinger av rosemaling og treskurd, skapt i USA av norsk-amerikanere. Og natten tilbrakte vi på Hotel Winneshiek, en opplevelse i seg selv.

 

 

 

 

 

 

Prærielandskapet forandrer seg oppover mot Duluth, der blir det mer høydedrag, men været er ustadig, slik prærieklimaet som oftest er. Flott omvisning på jernbanemuseet, der direktøren selv levendegjorde historien for oss – dette ble ikke kjedelig! Her har de en flott kopi av togvognen som ble brukt til å frakte båren til Abraham Lincoln fra Washington til gravstedet i Illinois. Vi fikk også sett på statuen av Leiv Erikson, og stilte oss litt undrende til om det virkelig var slik han så ut?

Høydepunktet ble stoppet foran huset Bob Dylan bodde i fra han ble født til han var seks år.

Søndag morgen i USA, og et minnerikt besøk i Mindekirken. Det offisielle navnet er Norwegian Lutheran Memorial Church, og denne søndagen var det gudstjeneste og markering av starten på 3oth Annual Leiv Eriksson International Festival. Denne festivalen feires av alle de nordiske landene, så her var det flaggparade og bunader fra alle nordiske land, inklusive Sabmi. Prekenen var på norsk, imponerende av en pastor som hadde lært seg norsk ved å pugge deler av Bibelen på norsk.

Under kirkekaffen etterpå fikk vi snakket med mange av de norsk-amerikanske som deltok. Jeg fikk også snakket med Marilyn Sorenson, kjent gjennom mange år som svært aktiv innen norsk-amerikansk genealogi, og den kjente bygdelag-bevegelsen.

 

 

Takket være både maraton, baseballkamp og regnvær tok vi en titt på the Mills fra the Guthrie theatre, det er en flott utsikt derfra ned til fossefallene i Mississippi-elva.

Dagen etter våknet vi opp til nyheten om skytemassakren i Las Vegas. Forferdelig trist.